Ulærd, umoralsk, lat, festglad, bondsk og barsk

av Stine Didriksen og Turid Moldenæs

Videreføring av gamle bilder?

1800-tallets reiseskildringer om den sære og primitive nordlendingen har ennå sitt feste. Både forskning, skjønnlitteratur og medier viderefører og forsterker fortidens forenklede bilder av nordlendingen. Forskere, forfattere og journalister er nemlig mektige fortellere og medfortellere. I eldre så vel som i nyere skjønn-litteratur er Nord-Norge blitt scene for råskap og annerledeshet, blant annet for mannlige forfattere med erotiske komplikasjoner. I romanen Rubicon (1965) har for eksempel Agnar Mykle gitt et robust bidrag til forestillingen om nordlendingen som en lat og kjøpeglad figur, til forskjell fra den hardt arbeidende og sparsommelige sunnmøringen. Det er et bilde nyere tallbasert forskning har gjort sitt for å bekrefte, støttet opp med tidligere tiders embetsmenn og skjønnlitterære forfattere som sannhetsvitner. For som vi kan lese i boken ”To kulturer” (2009) av historikeren Jan Vea ved Høgskolen i Bodø, er det:

”… Ut fra den godt dokumenterte framstillingen vi har gitt i denne boka, framstår imidlertid embetsmennenes
uttalelser langt fra uten gehalt og troverdighet. Og når det gjelder skjønnlitterære forfattere som Hamsun og Mykle, så synes de ikke bare å ha truffet nordlendingen ”på hodet”, men også uttrykt den nordnorske mentaliteten på en særdeles illustrerende måte” (side 447).

At Mykle formidlet nordlendingen i takt med dominerende bilder i sin tid, er kanskje ikke så overraskende. Mer tankevekkende er det at dagens unge forfattere har så stort behov for å holde på gamle stereotypier i jakten på egen poetiske åre. En sterkere stemme i så måte enn den besteselgende Karl Ove Knausgård, finnes neppe. I hans forfatterskap møter vi igjen den erotiske nordlendingen. Men før vi slipper til Even Arntzen og Knausgård, gir vi en smakebit fra årets mange karakterdrap på nordlendingen – i riksavisene, i nordnorsk presse og i ”søringsaviser” vi knapt har hørt om.

Ulærd, umoralsk, lat, festglad, bondsk og barsk

Her er det mer enn tydelig at nordlendingen, på samme måte som karakteren i den klassiske tragedien, trenger hjelp fra ”høyere makter”, gjerne staten, for å komme ut av et eller annet uføre. Nordlendingen går nemlig oftere konkurs, tar sjeldnere høyere utdanning, og har flere barn på barnvernstiltak enn folk andre steder. En muligens mer komisk versjon er nordlend-
ingen som har mer sex, men sjeldnere bruker kondomer, i alle fall når han eller hun har ”tilfeldig festivalsex” (Dagbladet 10.05.). Og i sørnorsk ungdom som ikke kan tenke seg å flytte nordover på grunn av ”sexgale fiskere med dårlig klessmak” (iTromsø 09.10.). Vi kjenner igjen den umoralske nordlendingen, godt illustrert (om ikke vondt ment?) med journalisten som dekket en happening i en av Østerdalens bygder, og måtte ty til nordlendingen som figur for å sette lokale skytteres ferdigheter i perspektiv: ”… nordølene skyter sine toppresultat når snøbygene kommer like tett som nordlendinger i en farskapssak” (Arbeidets rett 05.05.).

"Nordlendingen går nemlig oftere konkurs, tar sjeldnere høyere utdanning, og har flere barn på barnvernstiltak enn folk andre steder."

Og den late nordlendingen, basert på boken To kulturer skrevet av forskeren Jan Vea ved Høgskolen i Bodø. Til stående applaus fra mediene og med dramatisk snert, formidles ”nyheten” slik: ”Jeg kommer inn i løvens hule. Og håper jo jeg kommer levende hjem” sier historiker Jan Vea… Han har vakt oppstandelse i det nordnorske fiskerimiljøet med sin bok der han finner stort belegg for å bekrefte den gamle myten om driftige vestlendinger som investerer og blir rike, og dorske
nordnorske fiskere som kjøper wienerbrød for hele lotten og legger seg på sofaen for å vente på neste innsig av skrei”. Men rett skal være rett. Det legges til at ”Det nordlendingene mangler økonomisk, tar de igjen sosialt” (Nordlys 27.04.).

Selvfølgelig også den ”bonate” nordlendingen: ”nordlendinger og ansiktsmalte plebs og populas fra eksempelvis Molde” som får ”skikkelige folk” til ”å rømme byen (Oslo) under cupfinalen i fotball” (Dagens Næringsliv 12.05.). Og den barske nord-lendingen, som ”til tross for at regnet har bøttet ned”, nyter sin utekonsert ”en relativt kjølig sommerkveld... midt i Tromsø”. ”Nei, nei, vi er jo nordlendinger!”, som de selv sier (VG 29.07.).

God underholdning til tross, ungdom i Kirkenes og på Mo ville satt pris på flere innslag av typen ”Hun flinke dama i BI-reklamen på TV”. Avisene vedlikeholder også nordlendingen og søringen som kontraster, gjennom rapportering av statistikk, som at ”nordlendinger spiser minst is, mens oslofolk og østlendinger er på iskremtoppen” (Dagbladet 22.07.). Nyhetsverdien er ikke alltid like åpenbar.