Rumpa til Marianne

av Arne O. Holm

Hva så og hva nå?

Arne O. Holm setter fokus på konsekvensene av en manglende felles nasjonal og nordnorsk offentlighet. Nordområdenes bakteppe er nasjonale medier som har forlatt landsdelen. Mens en felles nasjonal offentlighet kun aktiviseres av kunstnerrumper og kongelige engleskoler, aktiviseres en felles nordnorsk offentlighet kun når søringen, uten å bry seg, setter nordlendingen i offentlig gapestokk. For nordingen er ingen karakter i medienes fortellinger. Kan det være noe galt med nordingen i Støres drakt; en romantisk figur vi kan beundre, men for lite temperamentsfull, blodfull og erotisk til å vekke allmenn interesse? Er den nye nordingen kanskje ikke synlig og tydelig nok? Eller er det pressen selv det er noe ”galt” med? Vi for vår del lurer nå på om nasjonale medier noen gang virkelig har vært til stede? Om så, er det noe å bry seg med?

Rumpa til Marianne

Det hersker en slags omvendt proporsjonalitet mellom norske medier og den politiske manøvrering i Nord. Økt politisk tilstedeværelse i nordområdene besvares med økende redaksjonelt fravær. I den grad det finnes en felles offentlighet i Nord handler den om engler og snart 40 år gamle rumper.

Englesnakk

I juni seilte jeg langs den nye delelinja mellom Russland og Norge. Videre nordover fra Verlegenhuken mot Moffen hadde jeg nærkontakt med grensa for den nye norske kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Den ene av verdens to ferskeste grenser ble i september signert og velsignet av utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov i Murmansk, og grundig markert av fem norske statsråder i lille-Murmansk, Kirkenes, noen timer seinere. Underveis hadde jeg tråklet meg gjennom et flertall avisstativ på norske flyplasser. I mer enn 40 år har vi gnålt over manglende framgang i forhandlingene mellom gigantiske Russland og lille Norge. Ikke rart at avisstativene da feiret begivenheten med reportasjer om Märta Louises samtaler med avdøde slektninger.

Interessen rundt det politiske gjennombruddet økte riktignok etter hvert som jeg flyttet meg nordover. Først og fremst ga denne historiske begivenhet en bekreftelse på hvordan nasjonale medier har trappet ned sitt enga-sjement i Nord, mens nordnorske aviser tar et stadig sterkere grep om det superlokale. Det bekymrer meg mer enn biskopers bekymring over englesnakk. Aftenposten er til stede i Nord med en frilanser, mens Dagbladet for lengst har trukket sin redaksjonelle kraft
ut av Nord-Norge, og i stedet har rettet hovedfokus mot marginale utfordringer langs Akerselva. Dagens Næringsliv og VG er prisverdig til stede i Nord. Det samme er TV2, mens NRK har delt Nord-Norge i tre i tråd med statlige krav til fylkesgrenser.

Fravær av en nasjonal offentlighet

Tidligere fungerte nasjonale media som et kritisk korrektiv til den nordnorske journalistikken når den ble for navlebeskuende. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. Fraværet av en nasjonal overvåking i ei tid hvor den nasjonale og internasjonale betydning av landsdelen øker fører til en forvitring av kunnskap om det som skjer i dette nordøstlige hjørnet av verden.
Samtidig reduseres kunnskapen om oss selv.

Nordnorske redaktører har sammen med sine to eiere, gjort kommersielle valg når de samler sine lesere rundt slagord av typen ”det viktigste skjer der du bor”. Som et svar på ønsket om bredere geografiske grep i den redaksjonelle prioritering, henviser de til sine nettaviser. Det er selvfølgelig riktig at disse minimalistiske utgavene kan leses uavhengig av bosted.
Men når det samtidig er riktig at lokale nettsatsinger, først og fremst på grunn av sitt skrinne innhold, ikke har lesere utenfor bygda eller byen, er argumentet uten betydning. Det som bedrives av solid lokal journalistikk forblir en godt bevart lokal hemmelighet.

Demokratisk underskudd

De redaksjonelle kommentarene preges av forutsigbarhet. Politisk tilhørighet eller geografisk nedslagsfelt er avgjørende for resonnementene. På denne måten reduseres det samlede nordnorske næringsliv til annonsører. Urfolks betydning som grenseoverskridende stabilisator framstår som en eneste lang konflikt om reinbeite, mens en diskusjon om utvikling av kunnskapsnavet i Nord beskrives som en bedriftsfotballkamp mellom Tromsø og Bodø. Kampen for en bedre infra-
struktur i Nord blir som et kretsmesterskap i stille lengde. I sum reduseres innsikt og oversikt. Når vi vet så lite om hverandre i Nord, har vi liten grunn til å etterlyse resten av nasjonens kunnskap om oss selv. Resultatet er at nordområdepolitikken blir forbeholdt en politisk elite. Den blir et regjeringsprosjekt mer enn et nordnorsk initiativ. Mangelen på en felles offentlighet i Nord fratar både journalistikken og innbyggerne innflytelse på sin egen framtid.

Lite opphissende politikere og rumper

På vei tilbake fra Kirkens, med nye mellomlandinger mot Bodø, konstaterer jeg at et par nordnorske aviser holder prisverdig fast på delelinja i sine redaksjonelle prioriteringer. Bodø Glimt tapte mot Fredrikstad og overtar i Avisa Nordland, mens Märta Louise har klart, bokstavelig talt, å begrave noe av interessen rundt sine åndelige talegaver. Jens Stoltenbergs triumfferd i Nord er et ikke-tema allerede samme kveld. Teppeselgerne i regjeringa har overtatt arenaen. Neste gang Nord rykker opp i de nasjonale media er det fordi Arild Hausberg og andre sterke krefter i og utenfor media i Tromsø har bidratt til å undergrave autoriteten til en av landsdelens viktigste investorer, Troms Kraft. Det hele toppes av en oppskriftsmessig krangel mellom fylkesrådene Pia Svensgaard og Odd Eriksen. Bare rumpa til Marianne Auli har vi fortsatt felles. Jeg kjenner at jeg ikke klarer å hisse meg opp.