Nordingen – den nye nordlendingen?

av Stine Didriksen og Turid Moldenæs

Nordlendingen, et begrep finnmarkingen ikke kjenner seg igjen i og folk i Nordland mener å ha hevd på, er i andres øyne, i fortid og i nåtid, kontrasten til det normale; en tragisk figur vi lett synes synd på og en komisk figur vi gjerne ler av. Det er langt mellom fremstillingene av nordlendingen som en romantisk helt som forserer de mest fantastiske hindre og lykkes – på grunn av sin noble karakter. Her er verken forskeren, forfatteren, journalisten, søringen eller nordlendingen selv helt uten skyld. Autentisk råstoff å boltre seg i, har det vært nok av for den som ville. Nordlendingen har nemlig vært lett å få med på leken. Og nordlendingens humor, latter og kraftfulle språk, som ikke har vært motstykket til alvor og hardt arbeid, har

"En potent erotisk karakter med alle søringens egenskaper, men som har beholdt nordlendingens evne til å la alvor og latter gå hand i hand."

søringen forvekslet med primitive laster og lyster. Gjentatte forsøk på å utfordre søringens bilder av nordlendingen, har ikke nådd frem. Verken søringen eller riksmediene har brydd seg, kun nordlendingen selv og en nordnorsk presse. Om
rikskjendisen Per Sundnes sine ord, ”de kjedeligste folka bor i Oslo” (NRK 07.10.), er aldri så godt ment, tror vi ikke løsningen ligger i å vedlikeholde disputten om kontrasten mellom nordlendingen og søringen.

Romantiske helter tross alt

Fortsatt opplever unge i nord at de i sør tror de er ”ikke-utdannede og usiviliserte”, ”bønder og forfylla samer”, ”barske vikinger”, ”bor i lavvo med bilbatteri utenfor” og har ”rein i hagen og kjører skuter til skolen”. Til tross for at de ser slike tragikomiske bilder i søringens blikk og i reklame og realityserier, er deres egne beskrivelser av seg selv nærmere heltene i en romanse de selv er forfattere av. Søringens uvitenhet er irriterende, men ikke så mye mer enn det. Slik fremstår unge i nord som motsetningen til den ”inbildte nordlending”, som samfunnsforskeren Edmund Edvardsen skrev om i boken ”Nordlendingen” (1997); en figur som under ”maktens trykk” kom til å adoptere de andres bilde av seg selv, ”det nedslående
bildet av seg selv, sin kropp, sitt hus og sin livsform”.

Når søringen er skrevet ut av historien

Nordlendingens mangel på borgerlig dobbelmoral og religiøst tungsinn er blitt tolket som tegn på en karakter uten dybde og seriøsitet. Tiden er moden for nordlendingen med flere roller enn Oluf og ”Harry” i sitt repertoar. Vi kaller nordingen inn på scenen:

• En potent erotisk karakter med alle søringens egenskaper, men som har beholdt nordlendingens evne til å la alvor og latter gå hand i hand.
• En kompleks karakter som bærer i seg alle dramagenres fasetter, har trosset egne og andres fordommer, og selv regjerer i barentslandet.

Ut av skyggen trer nemlig den fleksible, vidsynte og språkmektige karakteren frem, som ikke lenger trenger søringen som bekreftelse på egen dannelse. Og glemt er forskerens tallfortellinger, forfatterens nostalgiske blikk og medias forenklede gjenfortellinger. For akkurat som landsdelens grenser har sluppet taket og blitt til Nordområdene, har nordlendingen vokst ut av sin rolle og gjenoppstått som nording; karakteren som har snudd ryggen mot sør, og uten høye rop og store fakter selv har tatt grep for å bygge nordområdelandet. Når det har tatt form og nordingens blikk er permanent vendt mot verden, er søringen som kontrast skrevet ut av historien. Det samme er interessen for å pirre den nasjonale offentlighet.