Når det meste er Nord

av Petter Holm

Støring, barentskosmopolitt eller rotfast teknolog?

Den nye nordlendingen, i dag og i fremtiden, formidlet gjennom stemmene til ungdom og unge voksne i Kirkenes og på Mo, er en stolt og i egne øyne, klok og fremsynt karakter. Utadvendt, humørfylt, usnobbet, selvironisk og ekte, er bare noen av mange karakteristikker de bruker for å beskrive seg selv. Selv om det er nyanser i deres tro på eget sted som fremtidig bosted og de utfordringer stedet står overfor, er ungdom i Kirkenes og på Mo enige om at Nord-Norge, det er mulighetenes landsdel. Petter Holm maner på sin side frem en ny fremtidskarakter, nordingen; en betegnelse også Tove Bull slår et slag for. Nordingen, den fleksible karakteren som har oppløst skillet mellom person og sted, mellom nord og sør, og som har barentslandet, nordområdene og verden som sin arena. For Petter Holm eksisterer ikke nordlendingen lenger, annet som en noe latterlig figur i skuterdress. Med satiren som genre og ironi som retorisk redskap, tar han farvel med den tragikomiske fortellingen om Nord-Norge. For unge i Kirkens og på Mo er søringen fortsatt en relevant kontrast og skuteren en naturlig rekvisitt. Uansett hører fremtiden den kunnskaps- og initiativrike nordingen til.

Når det meste er Nord

Før kunne ”Nord” knyttes til Norge med bindestrek og tjene som identitetsmerke for en bestemt landsdel, Nord-Norge. ”Nordlending” var da forbeholdt folk med bosted i regionen. Nordlendingen kunne ikke stått oppreist uten sitt motstykke, søringen. De to er konstruert som kontraster. Mens folk i nord har gjort nordlendingen virkelig, i levd liv og kroppslige
erfaringer, har søringen forblitt en flat retorisk figur. Nordlendingen kjenner lett igjen søringen, og finner seg selv i dette møtet. Søringen, derimot, kan lett identifisere nordlendingen, men trenger hjelp for å se seg selv som søring. Nordlendingen og søringen delte landet mellom seg. Nord-Norge tok form i kontrast til landet lenger sør. Nordlandsnetter og humor, gjestfrihet og måseegg, statsavhengighet, umoral, vett og uvett har vært velbesøkte grenseposter i det norske kulturlandskapet.

I nordområdets tidsalder

Nå er alt dette forandret. I nordområdets tidsalder er det meste nord. Det er langt dette landet, og det skarpe skillet mellom nord og sør gir stadig mindre mening. Norge blir lite og lokalt når det betraktes fra Rallkattlia og bearbeides i spennet mellom Oluf og lensmannen. Rallkattlia peker nok ut over seg selv. Støa og hjemlengselen balanseres til en viss grad ved sjarkens utferdstrang. Når det meste er nord, og også festivalsamfunnet utfolder seg under nordlyset, er Nord-Norge

"Nordingen bærer med seg det meste av søringens bagasje, men gjør det med vidsyn og rettet rygg."

allerede mentalt fraflyttet. Diskusjonen om hvor den egentlige verdiskapning skjer, i Oslo eller distriktene, kan nok enda få oppslag i media. I nordområdenes tidsalder er det likevel lettere å se hovedstaden som regionenes forlengelse, der begge blir sterkere idet den andre vokser. Nå, når det meste er nord, har 71˚ Nord overtatt for Rorbua som nasjonsbyggende TV-program. I stedet for å la oss underholde ved å mobbe søringen, samles vi om turen fra Lindesnes til Nordkapp, kappestriden som favner og feirer det storslagne fra sør til nord.

Forskeren som nording

I nordområdets tidsalder kan verken nordlendingen eller søringen vedlikeholdes som offentlige personlighetstyper. Hvem kan overta for nordlendingen som borger av den nordlige landsdel? Svaret finner vi enklest ved å begynne i den andre enden av landet. Hva skjer med søringen når det meste er nord og Oslo anerkjennes som hovedstad i det nye Nord-Norge?

Når sør er fortrengt sørover, er grunnen beredt for en annerledes kulturell skikkelse: ”Nordingen.” Nordingen bærer med seg det meste av søringens bagasje, men gjør det med vidsyn og rettet rygg. I Rallkattlia, under trykket av Olufs latter, måtte lensmannen stå til ansvar for modernismens brutale inntog. Under Nordområdeprosjektet kan ikke ansvaret for vekst og for-
vitring forfordeles så enkelt. En gang, da det meste var sør og tanken bak var jævlig dårlig gjemt, kunne drømmen om det tapte legges øvrigheta til last. Når det meste er nord, står nordingen selv som pådriver i landsdelens utviklingsprosjekt.

I motsetning til sin lite ærerike forgjenger, søringen, har nordingen stort potensial som levende personlighetsprofil. I utgangspunktet er Jonas Gahr Støre den personifiserte nording. Selv om han er utstyrt med overmenneskelige kvaliteter, kan han jo ikke iverksette Nordområdeprosjektet på egen hånd. Og ildsjelene stiller villig opp for å bygge landsdelen på ny, det være seg pengeforvaltere, energientusiaster, omdømmeforfattere, urbanister og urfolksforkjempere. I mangfoldet
av selvbestaltede nordinger er det likevel en som skiller seg ut: Forskeren. Selv om Nordområdeprosjektet har petroleum
som sin primære kraftkilde, er det vitenskapen som er motoren. Nordområdet tar form i takt med at kunnskapshull identifiseres, bearbeides og tettes i pendelbevegelsen mellom forskningstokt og tidsskriftsartikkel. Det meste kan forvandles til nord når Universitetet i Tromsø bryter ut av alliansen med nordlendingen om å være seg selv nok, og tar fatt på
arbeidet med å representere kunnskapssamfunnets sentrum, som et Stanford of the North.

Skuterfolket som nordingens antipode

Mens nordlendingen kom i tospann med en overtydelig kontrastfigur, må vi grave dypere for å finne nordingens motsetning. Søringen kan selvsagt ikke fungere som det, siden de to er tvillingsjeler. Den vi leter etter er en ynkelig figur; en som kan baksnakkes uten represalier når framsnakking er tidens motto. I påvente av andre forslag, fremmer jeg min egen kandidat: Skuterfolket. Der nordingens skitur feirer Nordområdeprosjektet, blir samme ferd, i eimen av totaktsolje, en aktiv utmelding. Selv om skuterkulturen bærer med seg både sjarken og lavvoen, stiller skuterfolket seg symbolsk utenfor og kritisk til nordområdets flerkulturelle utviklingsoptimisme. Skiene mangler og sår tvil om viljen til forsoning med nikkersadelen. Kofta skriker taust ut i sitt fravær og åpner for ubehaget i den nære kulturhistorie. Der padleturen til nordpolen kan reparere
skismaet mellom nord og sør og knytte sammen klimagåten, polarfronten, dele-linjene og Snøhvit river snøskuterturen dulgt i gamle sår.