Ikke som alle andre?

av Nils Magne Knutsen

En primitiv figur?

Selv om nyere forskning har dokumentert at navnet Nord-Norge oppsto i en diskusjon blant utflyttede
nordlendinger, rundt et kafébord i Kristiania så sent som i 1884, var nordlendingen som en særegen karakter kjent lenge før den tid. Nils Magne Knutsen forteller om hvordan nordlendingen er blitt betraktet utenfra; gjennom øynene til øvrigheten, representert ved presteskapet og feirede forfattere. Da er nordlendingen
annerledes enn andre, og som oftest en tragisk figur vi synes synd på. Også Tove Bull forteller om nord-lendingen som annerledes; som språklig lenge har vandret i annenrangs terreng. Men om mye er endret, er vi fortsatt såpass uvant med nordnorske dialekter i riksmediene, at ungdom i Kirkenes og på Mo, anno 2010, synes egen dialekt blir pinlig når nordlendingen kommer til ordet. Det blir ”litt grovt” som de sier i Kirkenes eller ”grøvlat” som de sier på Mo.

Ikke som alle andre?

Bildet av nordlendingene har skiftet gjennom historia, og er ganske sammensatt. Skulle man peke på ett tydelig hovedtrekk, så er det at nordlendingene oppfattes som forskjellige fra resten av det norske folk. Vel å merke: Her snakker vi ikke om samer eller kvener som en del av det nordnorske, men om såkalt etniske nordlendinger.

Fra normale til forskjellige

I vikingetida er annerledesheten ikke så tydelig; håløygene blir åpenbart sett på som helt normale deltakere i det norske samfunnslivet. Det forskjellige ved nordlendingene dukker først opp etter 1500, sammen med den demonisering av landsdelen og det nordlige som da finner sted. Den nordnorske kysten, som i Snorres kongesagaer er helt normal, bebodd av normale mennesker, blir i reiserapporten til erkebiskop Erik Valkendorf i 1512 gjort til et uhyggelig hjemsted for uhyrer og trollkvaler og sjøormer. Menneskene i Finnmark er ikke normale, for de blir opptil 150 år gamle, skriver han, og også naturen i Finnmark er unaturlig; det regner nesten aldri der, derfor kan de produsere så mye tørrfisk.

Valkendorfs groteske bilde av Nord-Norge og av de som bor der, blir gradvis avdemonisert, men Nord-Norge som det forskjellige dukker stadig opp som en del av de sørnorske forestillingene om det nordlige. Et godt eksempel på dette finner vi i innberetningen til Det kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem, som prost Erik Colban (1760-1831) i Vågan i Lofoten sendte inn i 1814.

Sløve og primitive

Med stort vitenskapelig alvor hevder prosten at nordlendingene er fundamentalt forskjellige fra andre nordmenn. Grunnen til at det er slik, er at nordlendingene, etter prostens mening, har en egen seig og tungtflytende blodtype. Den har de fått fordi de lever så nært havet. ”Havets Taage” har nemlig den egenskap at den siver inn i kroppen og ”fortykker Blodet og Kroppens Safter” slik at folk blir tunge og ubevegelige.

Derved har vi gjennom historia fått en nordlandsbefolkning som ikke bare beveger seg sakte og tenker sakte, men som også er sløve, primitive, umoralske, skittenferdige, late og karakterløse. Deres kjærlighetsliv er redusert til dyrisk begjær ”som strax finder sin tilfredsstillelse”, og i det daglige liv er de ikke i stand til å styre seg selv, men er avhengig av en tilreisende autoritet.

"...et uhyggelig hjemsted for uhyrer og trollkvaler og sjøormer."

Det forskjellige

Colbans rapport ble trykt i Videnskabsselskapets skrifter i 1818. Det er vanskelig å si nøyaktig hva slags gjennomslagskraft hans synspunkter hadde, men vi kan gå ut fra at de bekreftet utbredte holdninger i det ”dannede” lag av folket.

I alle fall ser vi at ideen om det nordnorske som det forskjellige dukker opp gang på gang utover 1800-tallet; eksemplene er mange:

• Forfatteren Jonas Lie portretterer i sin debutroman, Den Fremsynte (1870), en eksotisk og romantisk, men først og fremst ikke-normal nordlending.
• Professor Yngvar Nielsen finner i en av sine reiseberetninger grunn til å presisere at folk sørpå ikke må tro at nordlendingene er ”grundforskjellige” fra andre nordmenn.
• I en anmeldelse av Knut Hamsuns roman Benoni (1908) skriver Dagbladet at nordlendingen Benoni kommer fra en landsdel som ”statsrettslig, men på ingen annen måte er en del av Norge”.
• Og så sent som i 1937 skriver biskop Eivind Berggrav i sin bestselger, Spenningens land, at et viktig poeng med boka er å vise at ”Nordlendingene er ganske som vi andre.” Biskopen er tydeligvis helt klar over at dette er en ganske oppsiktsvekkende påstand, og utover i boka blir det da også tydelig at ikke engang han selv tror at dette stemmer.

Bildet av nordlendingene som noe helt aparte er blitt kraftig normalisert i etterkrigstida. Men en tradisjon som er så gammel og har så sterkt feste i folkefantasien, er ikke lett å viske ut, kan det se ut til.