Erotikkens fristed og skriftens arnested

Av Even Arntzen

Nord-Norge har en ganske så privilegert status i Karl Ove Knausgårds forfatterskap. Allerede i den 700-siders lange debutromanen fra 1998, Ute av verden, er det nordnorske innskrevet fra første side av: Vi møter her den 26-årige Henrik Vankel som er lærervikar på et ikke navngitt kyststed i Nord-Norge. Den ensomme og forknytte Henrik utvikler et besettende seksuelt begjær til en av sine 13-årige elever, den uskyldsrene Miriam. Det går så langt at Henrik ligger med Miriam, hvorpå Henrik – i angst og desperasjon – rømmer sørover med hurtigruta og til sist ender opp i Kristiansand, byen hvor han har vokst opp. Likevel er ikke Henrik i stand til å glemme Miriam. Etter en tid tar han derfor mot til seg og ringer henne. Tilfeldigvis skal Miriam besøke noen slektninger i Kristiansand, og romanen slutter temmelig ukebladaktig med at de møtes på Kjevik, der Henrik slår armene om Miriam og kjenner “kroppen hennes mot sin, det skjelvende hjertet.”

I Knausgårds selvbiografiske 6-binds romansyklus Min kamp refereres det flere ganger til Ute av verden og den pikante Miriam-historien. Gjennomgangstonen er at Miriam-historien er fri diktning, i alle fall hva angår den seksuelle fullbyrdelsen. Men noen ganger blir fortelleren grepet av en viss tvil, kanskje dette likevel virkelig skjedde?

"...oppbruddet fra hjemmet, lærergjerningen nordpå, kunstnerdrømmen, kåtskapen, den eksistensielle frustrasjonen."

I bind 4 er mesteparten av handlingen lagt til Nord-Norge. Bindet begynner med at den 18-årige Karl Ove ankommer Langnes lufthavn, vi er i året 1987. Fra Tromsø bærer det videre med hurtigbåt til Finnsnes, med rutebuss derfra til Senja og det fiktive stedet Håfjord, en lettere omskrivning av den lille bygda Fjordgård, nord på Senja.

Erotikkens fristed

Hit er unge Karl Ove kommet for å virke som lærervikar ett år. Det er ikke først og fremst lærergjerningen som rir han, men helt andre ting, noe ikke minst en opplisting av hans favorittbøker bærer bud om, blant annet rangeres disse høyt: Hvite niggere (Ambjørnsen), Jack (Lundell), On the Road (Kerouac), Lasso rundt fru Luna (Mykle), Ikaros (Jensen). Til disse knytter
forteller-jeg’et følgende kommentar: “Bøker om unge menn som ikke fant seg til rette i samfunnet, som ville ha noe mer ut av livet enn rutiner, noe mer ut av livet enn familie, kort sagt, unge menn som avskydde borgerligheten og søkte friheten. De reiste, de drakk seg fulle, de leste og de drømte om den store kjærlig-heten eller den store romanen. Alt de ville, ville jeg også. Alt de drømte om, drømte jeg også om.”

Vi får videre høre inngående om skolelivet på Senja, bygdefester på Senja, fotball på Senja, sex på Senja, ja mye sex. Skjønt selve kjønnshandlingen som sådan er det andre som må stå for, ikke unge Karl Ove, ikke fordi han ikke har lyst eller er ute av stand til å sjekke jenter. Hans store problem er derimot for tidlig utløsning, enten de heter Irene eller Ine går det for Karl Ove bare han ligger ved siden av en jente. Dette medfører, naturlig nok, store frustrasjoner. Joda, den seksuelt uforløste Karl Ove er mer eller mindre konstant kåt på alle Senja-kvinner rundt seg, også på sine 13-årige elever, og da særlig én. Men hun heter ikke Miriam. Og det går heller ikke så langt at de ligger med hverandre.

Hva som er sant eller ikke sant i Knausgårds forfatterskap, er for meg som leser av mindre interesse. Av langt større interesse er imidlertid den tradisjon han skriver seg inn i, og da særlig med hensyn til sin innskrivning av Nord-Norge.

Utenfor verden og utenfor folkeskikk

Man skal ikke ha lest mange sider før tankene går til Agnar Mykle og hans Ask Burlefot, særlig slik vi kjenner unge Ask fra Lasso rundt fru Luna (1954), her er svært mye felles; oppbruddet fra hjemmet, lærergjerningen nordpå, kunstnerdrømmen, kåtskapen, den eksistensielle frustrasjonen.

Tittelen på Knausgårds debutroman, Ute av verden, henspiller sannsynligvis på flere forhold, kanskje særlig jeg-personens følelse av annerledeshet. Men man kan også lese tittelen som et uttrykk for å befinne seg på et sted som geografisk ligger
langt utenfor verden og folkeskikken. Og lenge har mange forfattere hatt en lei tendens til å se på Nord-Norge som nettopp det, et sted så langt nord at det nærmest ligger utenfor verden.

Skriftens arnested

La gå at også Knausgårds bilde av Nord-Norge er i tråd med den gamle myten ved at landsdelen gjøres til et avsidesliggende annerledesland og dertil en sterkt seksualisert sfære. Knausgårds bilde av Nord-Norge skiller seg likevel fra myten ved at nordlendingene selv i bunn og grunn ikke fremstilles som rare og merkeligere. Det er snarere slik at Nord-Norge fungerer som en eksotisk arena for hans noe aparte jeg-person (Henrik/Karl Ove) til å leve ut sin egen annerledeshet.

Som Hamsuns løytnant Glahn (Pan) rømmer Knausgårds jeg-person Nord-Norge grunnet erotiske komplika-
sjoner, og i likhet med Glahn setter også Henrik/Karl Ove seg ned i ettertid og nedfeller sine smertelige erfaringer i skrift. Slik sett vendes nederlaget, gjennom skriften, til triumf. Og Nord-Norge fremstår i begge tilfeller som skriftens arnested.