Barentskosmopolitt på snøskuter

av Stine Didriksen og Turid Moldenæs

Lobbyen på hotell Arctic. Fem personer rundt et bord med hver sin Macchiato. Umiskjennelige forretningsfolk. Mørke dresser og Østens drakter. Gloser fra to eller tre verdensspråk. Kanskje er akkurat viktige kontrakter om malm- eller oljevirksomhet undertegnet? I resepsjonen ønsker Anna velkommen på svensk, syngende vis. På et stativ på disken, postkort med samer og rein. Og teksten ”Bienvenido a Kirkenes”. I baren en sliten arbeidskar som serveres Singha øl av en engelsk
hovmester av pakistansk opprinnelse.

Barentshovedstad og kontrastenes sted

Kirkenes. Hovedstaden i Barentslandet! Kontrastenes sted! Med sitt flerkulturelle miljø, arkitektur og fargespill i naturen. Og selvfølgelig med kontrastene i kirkenesværingen selv, som utspiller seg i byens aktiviteter. Gruvedrift, shipping og russehandel utelukker ikke internasjonal storpolitikk og ministermøter, reindrift eller skutertur på vidda. Men ingen grenser

"Coctailparty hos kontinentale naboer frekventeres like selvsikkert som skifte av beltebånd på skuteren og kastrering av rein."

og delelinjer! Kirkenesværingen er norsk, samisk, russisk og finsk. Hjemme er like gjerne Måsøy, som Murmansk og Näätämö. Coctailparty hos kontinentale naboer frekventeres like selvsikkert som skifte av beltebånd på skuteren og kastrering av rein. Det er nemlig her ved porten til Østen, kulturelle strømninger møtes og brynes og gjør kirkenesværingen rustet til å manøvrere i ulendt terreng.

Fremtidsmusikk som kjenningsmelodi

At Kirkenes er det nye Singapore er ikke nytt for unge kirkenesværinger. Planer som før lød som livlig framtidsmusikk, er nå dagens kjenningsmelodi. Barentspolitikk, gjenåpning av AS Sydvaranger og nordøstpassasjen, er bare noen av den siste tids hendelser som gir tro på stedet og framtiden. Men om fremtidsdrømmen er nær, gjenstår ennå mye hardt arbeid. Forventningene til barentshovedstaden skal nemlig innfris. Det er lite som minner om festivitas og konfetti. Ingenting tas for gitt. I stedet murrer utfordringer i bakgrunnen: Er vi mange nok til ”å reise landet”? Evner vi å skape arbeidsplasser til alle som vil hjem? Hva med utdanning og videreutdanning? Her trengs egen høgskole, ikke bare kompetansesenter. Hva når ”the aussis” ikke lenger ser gruva som lønnsom investering? Det beste er ”å ta skjea i egen hand”! Starte egen bedrift! Dessuten er gruvedrift lite miljøvennlig. Men først må man rustes for oppgaven. Lærlingplass eller utdanning. I utlandet eller i andre norske byer. Så hjem med papirer i veska, evne til å gjøre seg forstått på flere språk, og mange erfaringer rikere.
Til tross for sterk tilhørighet til Kirkenes og nord og at mange vil hjem, må du ikke tro at unge i Kirkenes er ”heimføinger”. Hjem handler nemlig ikke om ikke å mestre livet borte eller om savnet av familie og venner. Men om Kirkenes som mulighetenes sted!

Barentskosmopolitter

Skal vi tro nasjonale medier har unge i nord frynsete seksualmoral, generelt dårlig helse og det som verre er. Den unge nordlendingen er også mindre opptatt av skjønnhetsoperasjoner enn unge andre steder; visstnok også en karakterbrist! Men nei, vi tror ikke på avisene. Den unge nordlendingen har da samme dyder og laster som ungdom andre steder! Selv om han eller hun sjeldent møtes med pluss foran i media, har unge i Kirkenes et positivt selvbilde og er stolt over sin nordnorske identitet. De er verdensborgere! I alle fall kosmopolitter med barentslandet som hjemsted. Vel kunne kafélivet i Kirkenes vært bedre. Men ikke noe problem når Finland byr på shopp-ing og Murmansk på fancy uteliv! I vinter skal nemlig Pomorvisumet utdeles; et symboltungt papir som gjør at barentskosmopolitten lett kan bevege seg rundt i barentslandet. Det har Gahr Støre sørget for!

For unge kirkenesværinger er dagens nordnorske karakter selve motstykket til den tildelte rollen som nasjonens original og komiske figur. ”Vi har mer karakter og kan mer enn unge søringer” sier de. Ikke med bitterhet og hovmod, men med overbærenhet og ettertanke. ”Vi er mer utadvendte, ekte og åpne, men også arbeidsomme og mer kunnskapsrike”.
Og da brukes ikke kunnskapsrik nødvendigvis i den akademiske betydningen av ordet, men i betydningen vidsyn og erfaring.

Et spill for galleriet?

I møtet med gamle myter, fristes likevel ungdom i Kirkenes til å innta den tragikomiske rollen, velkjent fra TV, aviser og film. Utstyrt med påkrevde vitser, krydret med passende doser bannskap, svarer de på forventningen om nordnorsk underholdning. Ikke for å tilfredsstille sitt publikum. Heller ikke for å bringe skam over nordlendingen. Men for å narre den kunnskapsløse; som ikke har oppdatert sine mentale kart. Kanskje på lignende vis som når tredje
generasjons pakistanere i Oslo dyrker sin identitet som fremmede; når de ikke blir trodd, akseptert eller
respektert for sin norskhet?